Utdelingen av Zola-prisen 2005 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2005.
Styret i Foreningen til fremme av sivilt mot.
Ærede forsamling.
Det er med stor ærbødighet, takknemlighet og glede at jeg i dag har mottatt Zola-prisen for 2005.
Det er en særlig glede fordi jeg de siste 13-14 årene har vært engasjert i saker som i norsk sammenheng har mye til felles med Dreyfus-saken i Frankrike for mer enn 100 år siden – verdens antakelig mest kjente justismord.
Dreyfus var kaptein i den franske generalstaben. I 1894 ble han degradert og dømt til livsvarig opphold på Djevleøya for å ha solgt militære hemmeligheter.
Zola-prisen her i Norge har fått navn etter den franske forfatteren Emile Zola som utfordret hele det franske etablissement i sin kamp for å vise at Dreyfus hadde vært utsatt for et justismord.Uten noen sammenligning for øvrig med Dreyfus-saken må jeg innrømme at jeg selv for 13 år siden følte at jeg sto overfor en formidabel overmakt da det begynte å gå opp for meg hvilken gigantisk urett det norske rettssamfunn 22 år tidligere hadde utsatt Fredrikstad-mannen Per Liland for.
Liland som sommeren 1970 var dømt til livstids fengsel og 10 års sikring for å ha drept to menn med 14 øksehugg mot ofrenes hoder i den stusslige lille stua som på folkemunne i Fredrikstad gikk under navnet Lille Helvete.
Det var den omstridte svensken Sten Ekroth og hans norske kone Vibeke som hadde vekket min nysgjerrighet gjennom boka ”Julmorden i Lille Helvete” som havnet i min postkasse høsten 1991.
Her var påstander om justismord – slett politietterforskning – et politi som snakket mot bedre vitende – et rettsvesen som angivelig hadde underslått avgjørende informasjon.
Jeg måtte bare finne ut om det var Ekroth-ekteparet eller det norske rettsvesen det var noe i veien med.
Jeg har beskrevet den følelsen av overmakt som jeg sto overfor, i innledningskapittelet i den boka jeg i 1992 skrev om Liland-saken – boka som innledet gjenopptakelsesprosessen for Per Liland.
Jeg skal sitere dette avsnittet fra min bok ”Øksedrapene i Lille Helvete”:
”…Skulle det vise seg at svensken var tilregnelig, så visste jeg at det var litt av et kanonlag jeg sto overfor – og som jeg var nødt til å utfordre – her er et engere utvalg av dem:
1. Håkon Wiker – aktor i øksedrapssaken – en av Norges mest kjente og respekterte statsadvokater, nå sorenskriver i Vågåmo.
2. Rolf Harry Jahrmann – daværende sjef for E-gruppen, populært kalt Mordkommisjonen i Kriminalpolitisentralen (KRIPOS).
3. Roar Martinsen – etterforsker – spilte en sentral rolle i avhørene i Liland-saken.
4. Gudmund Restad – åstedsgransker.
Nå stortingsrepresentant for Senterpartiet (senere ble jo Restad finansminister i den første Bondevik-regjeringen).
5. Hele Fredrikstad politikammer.
6. Jon Lundevall – professor. Norges på den tiden fremste rettsmedisiner.
7. Johan Giertsen – daværende dosent, nå professor i rettsmedisin.
8. Liv Mjaaland – politifullmektig under gjenopptagelsesbegjæringen tidlig på 1970-tallet. Nå leder i Nærkringkastingsnemnda.
9. Eidsivating lagmannsrett med lagmann Hans Østgaard i spissen.
10. Høyesterett.
Rått parti – spør du meg…”
Jeg skal ikke gå i noen detalj i beskrivelsen av selve Liland-saken.
Men det jeg så da jeg pløyde meg gjennom tusenvis av dokumentsider – og tilbragte dag etter dag – natt etter natt – måned etter måned – år etter år i Fredrikstad og i øksedrapssaken, hadde sjokkert meg inn i ryggmargen
Den 30. april 1994 besluttet Eidsivating lagmannsrett at Liland skulle få straffesaken gjenopptatt.
Men påtalemyndigheten ville ikke gi seg.
Statsadvokatene kjempet fra skanse til skanse.
De prøvde å stanse gjenopptakelse og frifinnelse ved å påkjære lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett.
Mens Høyesterett fortsatt vurderte påtalemyndighetens protest mot gjenopptakelse, fant jeg det den 30. mai 1994 nødvendig å anmelde 7 høytstående myndighetspersoner for alvorlige lovbrudd i sin behandling av Liland-saken.
Jeg anklaget flere av dem for lovbrudd med en strafferamme på 21 års fengsel – lovens strengeste straff.
Jeg vil her lese avslutningen av min anmeldelse.
Den har tidligere, så vidt jeg vet, aldri vært offentliggjort – bare lest av Riksadvokaten før han valgte å henlegge min anmeldelse som åpenbart grunnløs – uten etterforskning:
”…Statsadvokatene i Eidsivating har – både gjennom sine handlinger og mangel på handlinger – gjort det klart for alle som vil se, at de vil kjempe med nebb og klør mot selv det å gi Per Liland en ny rettslig prøvning av saken.
Det tvinger undertegnede til å ta det skritt jeg nå gjør ved å levere inn denne anmeldelsen og påtalebegjæringen.
Jeg gjør det ikke med noen form for glede.
Jeg gjør det med dyp beklagelse.
Dyp beklagelse for den tragedie det er å bli tvunget til å ta dette skritt.
Det er en tragedie for de personer som er berørt.
Det er en tragedie for Norge som rettsstat.
Men de har alle hatt mange muligheter til å forklare seg.
Rettssamfunnet Norge har hatt mange foranledninger til å reagere.
Nå har denne saken lenge nok vært en tragedie for Per Liland.
Jeg retter en inntrengende oppfordring til RIKSADVOKATEN:
Nå må søkelyset rettes mot dem som har ansvaret for det som har skjedd.
Nå må noen snart skjønne at en ikke lenger beskytter politiets, påtalemyndighetens og domstolenes troverdighet – og verdighet – ved å nekte å se sakens realiteter i øynene.
Og denne avklaringen må komme omgående, slik at det ikke kan reises den minste mistanke om at det nå ikke blir gjort alt hva som gjøres kan for å bringe på det rene om det i denne saken foreligger straffbare forhold som ennå ikke er foreldet.
Vi må kunne stole på at de som håndhever Norges Lover selv etterlever disse og ikke aktivt bryter dem – til og med slik at uskyldige får unngjelde med å sone fengsel på livstid.
Representanter for domstoler og påtalemyndighet gir fra tid til annen uttrykk for at pressen forhåndsprosederer med risiko for betydelige skadevirkninger.
Det skal vi journalister ta alvorlig.
Men med bakgrunn i den behandling denne sak nå har fått i snart 25 år, må jeg si at jeg er mye mer engstelig for de vurderinger og beslutninger som tas i de lukkede rom.
***
I år har Frankrike et dystert 100 års jubileum. Det er 100 år siden Alfred Dreyfus ble dømt for høyforræderi etter en rettssak og behandling som etter hvert opprørte en hel verden.
Det skulle ta 7 år før Dreyfus fikk oppreisning, ble dekorert med Æreslegionen og gjeninnsatt i aktiv tjeneste i den franske hæren.
7 år for Alfred Dreyfus.
På selveste julaften i år kan dere som i 1969-70 satt med ansvaret for behandlingen av Øksedrapene i Fredrikstad, markere et kvart århundres stort helvete som dere selv har forårsaket – etter at de 14 øksehuggene for lengst var falt i det lille helvetet i Glemmengata 73.
25 år for Per Liland.
Har dere nerver – og moral – til å markere også det jubileet?…”
Det skulle vise seg at statsadvokatene hadde nerver også til det – de kjempet fortsatt imot.
Men mot Høyesterett kjempet selv påtalemyndigheten forgjeves.
Den 21. november 1994 fikk Per Liland oppleve det han hadde ventet på i nær 25 år.
I fullsatt rettssal og til stående applaus fra lagretten – juryens medlemmer – avsa Eidsivating lagmannsrett dom for at Per Liland var uskyldig i øksedrapene i Lille Helvete i Fredrikstad julen 1969.
Men – ikke før Høyesterett høsten 1994 med endelig virkning besluttet at Per Liland skulle få saken gjenopptatt kastet daværende riksadvokat Georg Fredrik Rieber Mohn kortene.
I en avisartikkel erkjente riksadvokaten at påtalemyndigheten for lenge hadde nektet å ta inn over seg at Per Liland hadde vært utsatt for justismord.
Nesten hele morgenflyet til Bergen satt denne dagen og leste morgenavisen med riksadvokatens innrømmelse.
Det er første og eneste gang jeg er blitt møtt med samstemt applaus da jeg banet meg vei til mitt flysete.
***
Mange ga etterpå uttrykk for at Liland-saken var den ene saken – 25 år tilbake i tid – der alt hadde gått galt.
Det jeg har opplevd i de mer enn 10 årene som er gått siden Lilands frifinnelse, har overbevist meg om det motsatte – Liland-saken er ikke enestående.
Ikke slik at alt er galt i det norske rettsvesen.
Jeg legger til grunn at langt de fleste polititjenestemenn og kvinner – påtalemyndighetens representanter – og dommere i rettsapparatet er anstendige mennesker som gjør sitt beste – og at langt de fleste av de tusener av saker som passerer gjennom systemet, får en noenlunde riktig behandling.
Men det bærer galt av sted langt oftere enn vi liker å forestille oss.
Selv har jeg i løpet av disse vel 13 årene siden Liland-saken kom inn i vårt liv bidratt avgjørende til at i alt seks domfelte personer er blitt frifunnet – tre av dem i løpet av 3 ½ måneder høsten 2004.
Til sammen var disse seks personene dømt til fengsel i mer enn 50 år og 23 års sikring i tillegg.
Det viste seg at de var uskyldige.
Seks justismord.
Det mest kjente av dem – drapsdommen over den multifunksjonshemmede Fritz Yngvar Moen for seksualdrapet på den 20 år gamle studenten Sigrid Heggheim i Trondheim i september 1976.
Fritz fikk oppleve sin frifinnelsesdom den 7. oktober sist høst i åpent rettsmøte i Borgarting lagmannsrett – men først etter at lagmannsretten ville gjøre frifinnelsen til en anonym papiravgjørelse uten rettsmøte.
Etter at Fritz hadde sonet 18 ½ år i fengsel mente lagmannsretten i første omgang at 20.000 kroner var en for stor omkostning å påføre rettsstaten ved å innkalle de nødvendige aktører til et åpent rettsmøte.
Jeg er glad og takknemlig for at du, Fritz, ville være til stede under denne prisoverrekkelsen.
Hva har jeg så opplevd på disse årene?
Hva er justismordets anatomi?
For 14 år siden hadde jeg nektet å tro det jeg nå har opplevd med egne øyne.
· Norske polititjenestemenn har i en drapssak konstruert bevis som ikke eksisterte – de påsto at det ikke var fotspor i et lett snølag som var falt ved åstedshuset, altså måtte beboeren som bodde i huset være drapsmannen – 7-8 år senere kunne jeg fotodokumentere at det ikke var falt snø i haven da politiets angivelige åstedsundersøkelse fant sted – polititjenestemennene påsto at de ikke hadde sett fotspor i en snø som ennå ikke var falt
· Etter en voldtektsdom dokumenterte jeg at mer enn et 100-talls dokumenter ikke var lagt inn i saken – domfelte ble frikjent etter mer enn tre års beinhard kamp
· Den samme domfelte ble før ankefrist til Høyesterett gikk ut nektet dokumenter han trengte for å begrunne anken i sin egen sak – tre år senere ble han altså frikjent
· I Fritz Moens gjenopptakelsessak har politiet påvirket viktige vitner til å forandre de forklaringer de hadde avgitt 23 og 24 år tidligere.
· Etter min skriftlige anmodning om dokumenter påsto en polititjenestemann skriftlig at disse dokumentene trolig var makulert til tross for at politimannen satt med dokument i saken på sitt eget kontor
· Med et sikkert alibi og annen manns sæd i liket og på offerets klær ble Fritz Moen likevel dømt – først i Frostating lagmannsrett i 1981 – mens Hålogaland lagmannsrett nektet Fritz gjenopptakelse 20 år etter
· Ut fra den mest fantasifulle teori om at blodtypefunnet i Sigrid og på klærne hennes – som ikke kunne komme fra Fritz – kunne ha vært forårsaket av at en bakterie hadde produsert fram hele blodtypefunnet, slik at Fritz likevel kunne være gjerningsmannen – ble våre forsøk på gjenopptakelse stanset i Tromsø
· Med utsøkt medisinsk assistanse fra en av de tilstedeværende gjester tvang vi i kjæremålet til Høyesterett lagdommerne i Tromsø i kne
· Bakterieteorien – som ingen i verden har sett utfolde seg i det praktiske liv i drapssaker – bare gjennom dyrking av bakterien i laboratorium – måtte forkastes som det fantasispinn den var, men som Fritz Moen bittert har måttet betale prisen for
Høyesterett måtte høsten 2003 tillate Sigrid-saken gjenopptatt.
Men den samme Høyesterett sa nei til å gjenoppta den andre drapsdommen over Fritz Moen – drapet på Torunn Finstad i oktober 1977.
Norges Høyesterett mener altså at Fritz Moen har tilstått et drap han ikke har begått – men at han også har tilstått et drap han har begått.
Forstå det den som kan – og vil.
Men da kan vel ikke Høyesteretts avgjørelse om å nekte Torunn-saken gjenopptatt være basert på åpenbare feil og mangler?
Jeg beklager å måtte si til høyesterettsdommerne – landets presumptivt mest briljante hjerner – at feil dere har begått, er så grove og elementære at dere måtte ha strøket hvis dere hadde gått opp til eksamen.
Dere har for eksempel flyttet den viktigste observasjonen ved Torunns drapsåsted ut av selve åstedsområdet.
Det var en observasjon som den dømmende rett aldri fikk høre noe om.
Fra et vitne den samme dømmende rett aldri fikk møte.
Tett opp mot det som må ha vært drapstidspunktet, gikk dette vitne på en sti som går forbi åstedsområdet – der liket av Torunn Finstad fire dager senere ble funnet, – noen titalls metere sør for denne stien.
Herfra hørte vitnet en mann og en kvinne som snakket sammen midt i åstedsområdet.
Jeg minner om at Fritz Moen både var og er så sterkt tale- og hørselshemmet at han ikke kan føre en vanlig samtale med noen.
Dommerne i Norges Høyesterett har merkverdig nok konkludert med at det ikke var herfra – fra sørsiden av stien – at vitnet hørte stemmene denne natten.
Nei, – stemmene og lydene kom fra nordsiden av stien – altså utenfor åstedsområdet, konkluderer dommerne.
Da er selvsagt vitnets observasjon helt uinteressant – hvis det virkelig forholder seg slik dommerne har fastslått.
Men kjære høyesterettsdommere – hvordan kan dere bomme så grovt?
Er det en tilfeldighet at dere – i det sitatet dere selv har gjengitt fra vitnets politiforklaring i 1977, – har utelatt akkurat den setningen som beviser at dere konkluderer uriktig?
Vitnet gikk fra vest mot øst og presiserte i den setningen fra politiavhøret som dere har utelatt, – at stemmene og lydene han hørte, kom fra vitnets høyre side.
Ærede dommere i Norges Høyesterett – jeg må be dere om å få orden på himmelretningene.
Går jeg fra vest mot øst og hører lyder fra min høyre side – ja, da kommer mannsstemmen, kvinnestemmen og de andre lydene fra sør, altså nettopp fra det høyaktuelle åstedsområdet – ikke fra nord.
Jeg beklager også å måtte si det – men dette er ikke den eneste uriktige konklusjonen dere trekker på sentrale punkter i saken.
Men det skal vi komme tilbake til.
***
I første omgang kviet altså Borgarting lagmannsrett seg i fjor høst for å bruke 20.000 kroner av statens penger til å gi Fritz Moen en verdig markering av frifinnelsesdommen i åpent rettsmøte.
Det blir for meg et uforståelig tankekors.
Mens rettsstaten er så knipen, har Se og Hørs tidligere konsernsjef og sjefredaktørene Knut Haavik og Odd Johan Nelvik nå gjennom en årrekke fra 1998 satset millionbeløp på å finansiere deler av den etterforskning jeg har drevet.
Jeg kan uten forbehold si:
Fritz Moen hadde aldri fått gjenopptatt Sigrid-saken uten den finansielle støtten fra Se og Hør til min private etterforskning.
Se og Hør fortsetter å støtte etterforskningen av Torunn-saken.
Da må jeg også spørre meg selv som tidligere journalist og til alle mine journalistkolleger:
Hvor var vi hen?
Hvordan kunne vi tillate at dette skjedde?
Men i dag er det enda viktigere å spørre:
Skal vi journalister tillate at dette får fortsette å skje?
Når skal selve rettssystemet vårt bli satt under lupen – det systemet og de aktører som bestemmer det videre livsløpet til uendelig mange av våre medborgere?
***
Så avslutningsvis:
Hvorfor har ingen av systemets menn og kvinner gjort anskrik i noen av de sakene som vi nå vet er justismord? – i hvert fall ikke slik at det er blitt fanget opp utenfor den indre krets.
Med det overveldende bevismaterialet jeg har i disse sakene, nekter jeg å tro at ingen i systemet på noe tidspunkt har forstått at her kan feil være begått.
Har ingen saksbehandler eller etterforsker gjort anskrik?
Har jeg som etterforsker gitt min anbefaling – men toet mine hender når mine forslag er forkastet og sjefen har besluttet en annen fremgangsmåte, en annen strategi?
Når sjefen har gått ut i mediene og redegjort for politiets vei framover?
Når sjefen har gått et skritt oppover den trappen han har valgt å følge mot målet?
Ja, – jeg kan jo ikke løpe til VG, Dagsrevyen eller for den saks skyld Se og Hør hver gang jeg ikke får gjennomslag for mine råd – fortelle at jeg tror at det nå har klikket for sjefen.
Da ville det bli anarki.
Jeg ville miste jobben – jeg måtte finne meg noe annet å gjøre.
Men hva om utviklingen i saken viser at min anbefaling som underordnet var riktigere enn sjefens vedtak?
Da settes systemet – og systemets aktører på prøve.
Her er sjefen og systemets aktører ved det kanskje viktigste veivalget.
Fortsetter jeg det neste trinnet i trappen – eller er jeg stor nok til å nullstille meg selv og saken – erkjenne at det første veivalget var feil – begynne forfra.
Du skal ikke ha gått mange trinn oppover den uriktige trappen før saken ikke lenger er slik den var i utgangspunktet – men hvor saken nå dreier seg om å begrunne og forsvare det standpunkt jeg tok i starten.
Det kan være veien inn i justismordet – det er for meg justismordets anatomi.
Og hva med de sakkyndiges rolle i straffesakskjeden?
En sakkyndig jeg snakket med for en tid siden sa på min forespørsel at han ikke kunne gi en sakkyndig utredning i den saken jeg jobbet med.
Han måtte tenke på sin framtidige karriere – med politiet som sin største og viktigste arbeidsgiver – som kunde i straffesaker.
Jeg sier ikke mer – det er for meg også justismordets anatomi.
***
La meg helt til slutt igjen få takke styret i Foreningen til fremme av sivilt mot for den ære jeg er blitt til del ved overrekkelsen av Zola-prisen for 2005.
En hjertelig takk også til alle dere som har hjulpet meg med fagkunnskap, juridisk, finansiell og praktisk bistand.
En takk til alle dere domfelte som har latt meg få slippe inn i de pinefulle og til dels grufulle detaljer som en alvorlig straffesak består av.
Særlig en takk til familien min som har holdt ut med de forunderligste detaljer i alle de saker jeg har vært inne i – med spenning, uutholdelig venting, økonomiske bekymringer, glede og skuffelse.
Og aller mest en takk til min kone Kirsten som må ha en stor del av æren for at dere som opprinnelig ble dømt, har fått oppleve den uendelige gleden det må være å bli frifunnet.
Slik sett fortjener Kirsten Zola-prisen like mye som meg selv – Takk for oppmerksomheten.
Tore Sandberg