Emil Zolas brev

Utdrag av Emile Zolas brev til Felix Faure, den franske republikks president, offentliggjort i avisen l`Aurore den 13. januar 1898.

Monsieur le President:

Tillat meg – i takknemlighet over den forekommende mottakelse De ga meg – å gi uttrykk for en bekymring for den sanne ære som tilkommer Dem. Tillat meg å si Dem at Deres stjerne, som hittil har stått så lykkelig, er truet av den skammeligste, den mest uutslettlige skamplett.

De er sluppet hel og skadd fra ussel baktalelse, De har erobret hjertene. Men hvilken skamplett på Deres navn – jeg hadde nær sagt Deres regjeringsperiode – er denne avskylige Dreyfusaffæren ikke blitt!

Nå er det skjedd. Frankrike bærer denne skamplett på sitt kinn; det vil bli skrevet i historien at denne sosiale forbrytelse var mulig under Deres embetsperiode.

Siden disse menneskene har våget, vil også jeg våge. Jeg vil si sannheten, for jeg har lovet å si den når ikke rettssystemet av egen kraft vil bringe den fram fullt og helt. Det er min plikt å tale, jeg vil ikke bli en medskyldig. Mine netter vil bli hjemsøkt av den uskyldiges spøkelse, når han under den frykteligste tortur utsoner straffen for en forbrytelse han ikke har begått.

Og det er til Dem, hr. President, at jeg vil rope ut sannheten, med all kraft fra en ærlig manns opprør. På grunn av Deres ære er jeg overbevist om at De er uvitende om den. Og til hvem kan jeg protestere mot denne ondartede gruppe av de virkelig skyldige hvis ikke overfor Dem, landets øverste dommer?

Å, denne sak er et mareritt for dem som kjenner den i detalj. Major du Paty de Clam arresterer Dreyfus og holder ham isolert. Han haster videre til Mme Dreyfus, terroriserer henne og forsikrer henne om at hennes mann er fortapt hvis hun sier det til noen. Alt mens den ulykkelige river seg i håret og roper ut sin uskyld. Den rettslige undersøkelse blir foretatt som i en krønike fra det femtende århundre, under stort hemmelighold og med en syndflod av grusomme knep, alt basert på en eneste infantil anklage, denne tåpelige bordereau (skriv/følgeseddel), som ikke bare er en vulgær form for forræderi, men også det mest idiotiske svindelnummer, ettersom de famøse hemmeligheter som er utlevert nesten alle viser seg å være verdiløse. Når jeg understreker dette så sterkt, så skyldes det at her er kjernen som den virkelige forbrytelsen senere skal vokse ut av, den redselsfulle fornektelse av rettferdigheten som Frankrike nå lider av som en sykdom.

Jeg vil gjerne sette fingeren direkte på dette ømme punkt, på spørsmålet om hvordan denne rettsfeil har vært mulig, hvordan den er oppstått som resultat av major de Clams intriger, hvordan general Mercier og generalene de Boideffre og Gonse har latt seg trekke med og litt etter litt tatt ansvar for denne feiltakelse som de senere har ment å måtte gjennomtvinge som hellig sannhet.

Så kommer Dreyfus for krigsrett. Dørene lukkes på det mest hermetiske. Om så en forræder hadde åpnet grensene for fienden og ført den tyske keiser helt fram til

Notre-Dame, så hadde man ikke gjennomført et strengere hemmelighold og omgitt saken med større mysterium. Nasjonen er målløs av forundring, og det hviskes om grusomme gjerninger, monstrøse forræderier som vil skjende historien.

Og naturligvis bøyer nasjonen seg. Ingen straff er streng nok. Man applauderer den offentlige degradering, man ønsker at den skyldige skal se på sin skamstøtte og spises opp av anger. Er det virkelig sant, alt dette uutsigelig, alle disse farlige tin som vil kunne sette Europa i brann og som man har måttet begrave omhyggelig bak disse lukkede dører? Nei, det har ikke vært annet bake disse dører enn major de Clams romanaktige, vanvittige forestilinger. Alt dette ble gjort for å skule den mest latterlige av avishistorier. Om man vil overbevises av dette, skal man bare omhyggelig studere det anklageskrift som ble lest opp for krigsretten.

Å, dette anklageskrift så fullt av tomhet! At en mann skulle ha blitt dømt på grunnlag av dette dokument er et sjeldent utslag av dyp ondskap. Jeg utfordrer rettsindige mennesker til å lese dette skrift og se om ikke de vil rope høyt av opprør og vrede ved tanken på den urimelige straffesoning der ute på Djevleøya.

Vi kommer så til affæren Esterhazy. Tre år er gått, mange samvittigheter er dypt anfektet, mange er bekymret og spørrende, mange ender med å bli overbevist om Dreyfus uskyld.

Undersøkelsene foregår fra mai til september 1896, og her må det klart konstateres at generalene de Boisdeffre og Billot ikke var i tvil om at den berømte bordereau var skrevet med Esterhazys håndskrift.

Det må ha vært et pinefullt psykologisk øyeblikk. Legg merke til at general Billot på ingen måte var kompromittert. Han var nettopp ankommet til saken, ren og uplettet, han kunne latt sannheten ha kommet for dagen.

Det ble bare et øyeblikks kamp mellom hans samvittighet og det han mente å være den militære interesse. Da dette øyeblikk var overstått, var det allerede for sent. Han hadde engasjert seg, han var kompromittert. Og siden da er hans ansvar bare blitt større; han har tatt de andres forbrytelser på seg, han er likeså skyldig som de andre – ja – mer skyldig, for han hadde makt til å skape rettferdighet, og han gjorde det ikke.

Jeg sier intet om det valg dommerne, som alltid, har stått overfor.

Er ikke deres overordnede følelse av disiplin, som utgjør selve blodet i disse soldatene, nok til å ødelegge deres evne til å dømme rettferdig? Den som sier disiplin, sier underordning, lydighet. Når krigsministeren, den øverste sjef, har erklært offentlig, til applaus fra nasjonens representanter, hva som skal være den absolutte autoritet i de saker som er framlagt, tror De at en krigsrett formelt vil si ham imot? Ut fra hierarkiet er det en umulighet!

Nå har de avgitt en skammelig dom som for alltid vil være en belastning for våre militære domstoler, og som alltid vil gi deres domsslutninger en aura av tvil.

Og det er ytterligere forbryterske å ha støttet seg til rennesteinspressen.

Det er en forbrytelse overfor all verden å ha anklaget dem som ønsker et sjenerøst Frankrike i spissen for de frie og rettferdige nasjoner.

Det er en forbrytelse å villede offentligheten.

Det er en forbrytelse å utnytte patriotismen til hatefulle formål.

Og endelig er det en forbrytelse å gjøre militærvesenet til en moderne gud når hele den menneskelige vitenskap arbeider i sannhetens og rettferdighetens tjeneste.

Dette er altså den enkle sannhet, herr President, og den er fryktelig. Den vil bli sittende som en skamplett på Deres embetsperiode. Det kan meget vel tenkes at De ikke har noen innflytelse i denne sak, at De er fange av grunnloven og av Deres omgivelser. Men De har ikke desto mindre en plikt som menneske, en plikt De må tenke på, en plikt De må følge opp. Og det er ikke fordi jeg er i minste tvil om utfallet. Jeg gjentar det med den største sikkerhet: Sannheten marsjerer, og intet kan stoppe den.

Hva angår de mennesker jeg anklager, kjenner jeg dem ikke, jeg har aldri sett dem, jeg nærer verken hat eller bitterhet mot dem. For meg er de kun upersonlige størrelser, skadevoldere mot samfunnet. Og den handling jeg her utfører er bare et revolusjonært middel som skal framskynde sannhetens og rettferdighetens frambrudd.

Jeg har bare en pasjon, lysets lidenskap, i den menneskehetens navn som har lidd så meget for fortjener lykken. Min flammende protest kommer direkte fra hjertet.

Nå håper jeg så at man har mot til å stille meg for retten og at etterforskningen må foregå i full offentlighet. Jeg venter!

Jeg ber Dem motta, herr President, mine forsikringer om dyp respekt.