Magnus Hole Jacobsens takketale
|
En av mine meget dypsindige filosofiske teser lyder slik:
Mitt offentlige utspill i 1977 gjaldt misbruket av hemmelige tjenester
til ulovlig
politisk overvåking av landets borgere. |
 |
Man kan tåle kritiske samfunnsanalyser på det generelle og prinsipielle plan. Men når det deduseres ned i den konkrete politiske virkelighet overskrides grensen for maktelitens toleranse. Dette tror jeg verdikommisjonen også kan få merke om den våger seg inn i den konkrete virkeligheten. Og jeg må innrømme at jeg under denne prosessen mistet noen illusjoner om boniteten i det demokrati og rettssamfunn som vi roser oss av.
På denne bakgrunn opplevet jeg det nærmest som et salgs under at Stortinget i 1994 oppnevnte en kommisjon for å granske ulovlig overvåking av norske borgere. Kommisjonens grundige og saklige rapport har, ikke bare bekreftet mine opplysninger, men avslørt en omfattende rettstridig virksomhet som mine opplysninger bare var en del av. Jeg var imidlertid fra starten av klar over sammenhengen og dimensjonene, og gjorde det jeg kunne for at dette skulle være tema for granskning. Men alt ble gjort for å isolere mine opplysninger og minimalisere saken.
Lesing av Lundkommisjonens rapport var derfor en sterk opplevelse. Og nå står jeg her og opplever et nytt slags under ved å være den første mottaker av Zola-prisen.
Jeg hadde gjort meg fortrolig med å leve resten av livet stemplet, også fra øverste politiske hold, som en mann med et forkjært forhold til virkeligheten. Jeg måtte derfor skyve hele saken bakerst i bevisstheten for ikke å ta skade av opplevelsene. Men etter Lundkommisjonens rapport og denne pristildelingen har noe løsnet inni meg som jeg opplever som en slags personlig forløsning. Og jeg oppfatter pristildelingen som en anerkjennelse også for engasjementet i andre forhold som jeg har opplevet som maktmisbruk i samfunn og i kirke.
Så kjære styre og råd - det er vanskelig å finne adekvate ord for den indre glede og takknemlighet som jeg føler.
I de hardeste årene var det merkelig å oppleve at forståelsen for sakens alvor og dimensjoner og også verdifull støtte for det meste kom fra mennesker som jeg aldri hadde hatt kontakt med. De hjalp meg kanskje mer enn de er klar over. Navn skal bare nevnes for en som dessverre forlot de levendes land i fjor, professor Yngvar Løchen.
Da jeg startet min artikkelskriving i 1977 tok han umiddelbart kontakt med meg. Som daværende rektor ved universitetet i Tromsø ga hans anerkjennelse, støtte og oppmuntring meg mot til å stå på tross all motvind. I en av sine mange bøker formulerte Løchen begrepet «skapende skepsis». I det la han nødvendigheten av analytisk skepsis kombinert med et positivt formål. Selv praktiserte han det i sine mange samfunnsanalyser, og ga en rettesnor for andre. Dette arrangement gir meg anledning til å minnes Yngvar og hans innsats for vesentlige verdier.
Min glede i dag gjelder imidlertid også det forhold at innstiftelsen av Zola-prisen kan få fremtidig betydning ved kontinuerlig å stimulere og støtte vekterfunksjonen i samfunnet. Tegn i den akselererende virkelighetsomformingen kan nemlig indikere at dette såmenn kan bli nødvendig når vi ved det forestående millennium går inn i et nytt årtusen.
I sitt mektige epos «Haugtussa» har Arne Garborg et humoristisk, men dyptpløyende dikt hvor den synske Haugtussa ser det skjulte «fylgje» - bak menneskers kamuflerende fasade. Det er å håpe at Zola-selskapet kan bli redskap for nødvendig avsløring av utviklingens skjulte «fylgje» - den skjulte makt.
Generelt kan man jo spore tendenser til relativisering av menneskeverdet med maktmisbruk til følge når sterke økonomiske, politiske og religiøse interesser skal kjempes frem. Særlig farlig blir det når virkelighetsoppfatningen absolutteres og «tekster» kanoniseres med normativ bindende virkning for menneskelig utfoldelse. For i ismenes kjølvann har mennesker alltid lidd overlast.
I slike prosesser blir også språket erobret og begreper fylles med nytt innhold i konformerende hensikt. Det kan eliminere argumentasjonen, og makten trer i stedet, ofte ikledd lånte honnørbegrep. Da vanhelliges ordet som Tor Jonsson har løftet opp og frem i sitt dikt «Ordet»:
Kva hjelp det å syngje som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje med klokker for daude?
Kva hjelp det å skapa all venleik i verda,
når ordet lyt tapa for svolten og sverda?
Slik undras og spør vi i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.
Dei gløymest dei gjæve og alt det dei gjorde.
Men livet er æve og evig er ordet.
Aslaug Groven Michaelsen har sett denne faren for misbruk av begreper når hun allerede i 1971 i sin bok «På vegne av livet» advarte mot å drive hellige dyr foran sin hær. Og det var vel noe av dette som skjedde under den kalde krigen da «fiende-kamp»=modellen ble kanonisert som virkelighetsoppfatning i kamp for demokrati, nasjonale interesser og rikets sikkerhet. Men etablering av en slags krigstilstand i fredstid åpnet for tenkning og handling som angrep demokratiets og rettssamfunnets fundamenter, bl.a. ved misbruk av hemmelige tjenester i en politisk kamp. Slikt kan gjøre løgnen nødvendig og sannheten til en fiende.
Det sies at sannheten er det første offer i krig. Det synes også å gjelde kalde kriger.
Det er fare på ferde når det politisk hensiktsmessige eller det statsnødvendige blir samfunnets normerende imperativ foran menneskerett og rettssikkerhet. Med den såkalte statsfornuft i førersetet kan man havne i det totalitære.
Under hele den prosessen som ble satt i gang i 1977 hadde jeg en ubehagelig opplevelse av slike tendenser. Allerede ved starten ble jeg av en innsidekontakt informert om at det ble mobilisert på høyt plan bak kulissene for å ufarliggjøre utspillet. Og prosessen ble avsluttet med Justisdepartementets omfattende, men helt misvisende stortingsmelding nr. 181981/82 og Stortingest behandling av den.
Før Stortingest sluttbehandling tok jeg kontakt med representanter for de forskjellige partier. Det ble en selsom opplevelse av uvelkommenhet og likegyldighet. Inntrykket var at Stortinget bare skulle foreta den endelige begravelse av saken. Og grunnlaget for denne begravelsen var altså en Stortingsmelding som Lundkommisjonens rapport beskriver som misvisende og med positivt uriktige opplysninger om det som hadde foregått. Rapporten konstaterer dessuten at overvåkingstjenesten har deltatt i en omfattende grov ulovlig offentlig virksomhet som kanskje er det mest graverende som er avdekket her til lands.
Men ved fremleggelsen av Stortingsmeldingen nr. 18-1981/82 i 1981 meddelte altså Justisdepartementet offentlig at jeg «hadde en annen oppfatning av virkeligheten enn det som var Justisdepartementets oppfatning av den samme virkelighet!» Det er en ganske snedig måte å uttrykke seg på.
Tross forsøk på historiserende bortforklaringer er Lundkommisjones grundige og saklige rapport blitt stående som den ufrakommelige dokumentasjon av den alvorlige og omfattende rettsstridige virksomhet. Men det politiske miljø som skulle ha vært berørt av dette, synes bare å ha tålt granskingen og registrert rapporten. Det hele ble nærmest betraktet som et ubehagelig intermesso som det gjaldt å bli ferdig med. Derfor ble det ingen erkjennelse og intet egentlig oppgjør som kunne gi garanti mot gjentakelse. Kanskje vil man ikke gå glipp av muligheten for fremtidig bruk av det maktmiddel som hemmelige tjenester kan være.
Den manglende erkjennelse og det manglende reelle oppgjør representerer kanskje den mest alvorlige etiske svikt i denne sammenheng.
For min egen del har jeg ikke vært i nærheten av den minste antydning til beklagelse over de påkjenninger som jeg ble utsatt for. Det kan jeg leve med. Men det gir tross alt grunn til visse refleksjoner.
På denne bakgrunn er det en glede å trekke fram Hans majestet Kong Haralds rakryggede handling under sitt besøk i Østfinnmark for en del år siden. På folkets og nasjonens vegne beklaget han den stigmatiserende behandling som krigspartisanene var blitt utsatt for i etterkrigstiden. Da felte jeg en gledeståre.
I et dyptpløyende essay har Bernanos behandlet det han kaller «den fordervede godhet». Og Jens Bjørneboe har beskrevet det samme fenomen slik: «Større enn det ondes problem, er det godes problem». Med disse formuleringer har de nok truffet noe tidløst. Derfor vil det alltid være behov for å avsløre det maktmisbruk som skjer tilsynelatende i den beste mening.
Vi får så prøve å utvide perspektivet noe for å rette søkelyset mot forhold som fortsatt kan kreve årvåkenhet.
Den generasjon jeg tilhører har i sitt livsløp opplevet en revolusjonerende virkelighetsomforming. Verden i dag er på så mange måter totalt annerledes enn den vi ble satt inn i. For mennesket har selv skapt en dominerende syntetisk virkelighet som mer og mer trenger den naturlige livsverden i bakgrunnen. Og nå kan man omplante seg i datateknikkens simulerte virkelighet. Den naturlige livsverden er degradert til et bruks- og nytteobjekt i det akselererende teknoøkonomiske system, noe Habermas har kalt «systemets kolonisering av livsverdenen».
Markedet er nå blitt den virkelighet som all menneskelig virksomhet, privat så vel som offentlig, må forholde seg til. Det fører til at så meget som mulig, også av statlig virksomhet, reduseres ved privatisering eller konkurranseutsetting, som det nå heter. Og det som blir igjen av offentlig virksomhet skal formes etter prinsippet om såkalt resultatorientert målstyring med maksimum utbytte for minimum kostnad.
Derved føres markedssystemet også inn i samfunnssystemet på områder der det aldeles ikke hører hjemme. Alt skal tilpasses den markedsfremmende utilitarisme. I stedet for et fedreland får vi et A/S Norge. For i markedet står pengene i sentrum, og markedsverdien blir målestokken.
Faren er at også det absolutte menneskeverd relativiseres ut fra menneskets nytte i systemet. Markedet vil forfølge oss fra fødselen til død med markedsføring av leketøy på fødestuen og kommersialisering av vår siste ferd.
Men er det et slikt kaldt og hardt samfunn vi ønsker
Det er fristende å sitere fra Garborgs dikt om «Kva ein ikkje kan få kjøpe seg for pengar». Diktet slutter slik: «Skalet av alle ting kan ein få for pengar: Men ikkje kjernen, den er ikkje for pengar fal».
Den teknoøkomomiske markedsmodell er kanonisert som rådende virkelighetsforståelse. Modellen har fått en slags aksiomatisk status. Et rungende politisk krav om virkelighetsrealisme og tilpasning springer ut fra denne endimensjonale virkelighesoppfatning. Og nettopp fordi man pretenderer å ha med objektive ufrakommelige lover å gjøre blir utviklingen bekymringsfull. For da kan opposisjon ikke bare bli meningsløs, men også farlig! Så om man ikke er på vakt, kan det repressive og konformerende potensiale i systemet utvikle en ny form for totalitarisme. Og et hvert totalitært system synes å finne sine fiender og også sine forrædere.
Derfor formulerer Sigurd Skirbekk i boken «Forankring og Forandring»dette paradokset: «Det er viktig at det finnes utfordrere til en samtidig selvsikker og tilnærmet totalitær liberalisme»
Markedskreftene har forlengst sprengt nasjonale og territoriale grenser og er blitt både motor og innhold i den såkalte globaliseringen. Og skaping av nye former for internasjonale og overnasjonale koordinerings- og styringssystemer har som formål å legge forholdene til rette for denne globaliseringen. Man synes langt på vei å ha gjort vår deilige klode til et supermarked og en spillebule. Det kan virke som om vi i dag har fått et «Magna Charta Libertatum» for markedet og ikke for menneskene.
Nasjonalstaten har vært en avgjørende forutsetning for utviklingen av demokratiet og rettssamfunnet som vern for borgernes grunnleggende menneskelige verdier. Men nå er globaliseringen blitt et slags honnørbegrep som gjør den endimensjonale markedstilpasning til et realpolitisk kategorisk imperativ. Det teknoøkonomiske system utvikler seg mot maksimal selvstendighet i forhold til det som kan hemme og forstyrre markedskreftenes indre logikk. Og på globaliseringens dagsorden finner vi derfor lite om de grunnleggende immaterielle menneskelige og samfunnsmessige verdier. For nasjonalstatens demokrati og rettssamfunn med sitt konstitusjonelt bindende styrings- og beslutningssystem synes å bli en hindring for den markedsfremmende effektivitet.
Et overnasjonalt markedssystem kan vanskelig fungere som et
deltakerdemokrati med en felles debatterende offentlighet. Når dertil kommer
at det kommersielle markeds normer og
prinsipper ikke har kvalitet som
kan forsvare universell status, mangler systemet et bærende
og
betryggende verdigrunnlag. Markedet gir jo ingen veiledning om rett og galt.
Men disse sentrale og alvorlige verdispørsmål blir ikke gjenstand for dypere analyse i den forserte globaliseringsprosessen. I stedet kamuflerer man saken ved å forvrenge demokratibegrepet ved formelen «demokrati = marked». Det gir ikke bare gode fremtidsanelser
Den danske forfatteren Carsten Jensen har spissformulert dette slik: «Kun kynikere formår å overbevise seg selv om at de to ting, demokrati og markedsøkonomi, skulle være identiske». Så det er nok ikke slik, som det er hevdet, at vi får et tilleggsdemokrati ved å avgi suverenitet til et overnasjonalt udemokratisk markedssystem!
Globaliseringen har ført til en ny militær- og sikkerhetspolitisk tenkning løsrevet fra nasjonale og territoriale begrensninger. Også på hjemmebane framholdes nødvendigheten av å endre forsvarskonseptet. For, hevdes det, neste gang blir fienden kanskje ikke en aggressor mot territoriet. Men om landets militærapparat skal operere i et internasjonalt system for vern f.eks. av politiske markedsinteresser, kan det bli etisk uakseptabelt å opprettholde alminnelig verneplikt. Man kan ikke pålegge landets ungdom å ofre sine liv for markedet.
Fremtidig blir det iallfall særdeles viktig årvåkent å følge tegn på en synkronisering av markedsliberalisme og militærmakt.
Parallelt med den sikkerhets politiske nytenkning er behovet for overvåking og kontroll også i fokus. Og med tidens avanserte overvåkingstekniske hjelpemidler er det mulig å etablere en nærmest ubegrenset overvåking i et overnasjonalt system hvor demokratisk kontroll kanskje er både umulig og uønsket.
Globaliseringen skal man ta meget alvorlig for å bringe klarhet i hva den egentlig innebærer. Hvilke verdier er det som fremmes, og hvilke menneskelige og samfunnsmessige verdier lider skade? For med markedet som kanonisert virkelighetsoppfatning kan vår verdiorientering endres med følger også for vår rettstenkning. En ny rettspositivisme eller rettsrealisme med grunnlag i denne virkelighetsoppfatning kan forskyve selve rettsgrunnlaget. For markedsspråket og maktspråket influerer tenkning og holdning med en slags semantiske imperialisme.
Alliansen mellom profesjonelle politikere og den markedsøkonomiske elite synes stadig å bli tettere. Kanskje blir politikk i tradisjonell forstand ikke mulig? Politikere kan bli en slags markedets «nyttige idioter» eller dets håndlangere. Som Francis Sejersted uttrykte det i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2/98: "Politikk synes å bli utviklingens slave i stedet for dens herre".
Iallfall er det bekymringsfullt at politikere synes mer opptatt av «det store spillet» enn av den dyptpløyende tidsanalyse på verdibasert grunnlag. Stortinget burde være vår kontinuerlige verdikommisjon. Men kanskje det er en svikt her som nødvendiggjorde nedsettelse av en spesialkommisjon ?
Den brasilianske biskop, Helder Ca~ma m fikk folkets fredspris hos oss, uttalte at han ønsket seg multinasjonale selskaper for rettferd og kjærlighet. Ikke realpolitikk akkurat, men kanskje et tiltrengt korrektiv til vår tenkning og vår holdning?
Jorden og livet synes i ferd med å miste sin melodi, sin poesi, sin sang. «Deilig er markedet» kan ikke erstatte «Deilig er jorden, prektig er Guds himmel».
Ingen god jord uten en himmel over!
Et farlig felt for maktmisbruk ligger i forholdet mellom religion og makt. Det gjelder både når makthavere bruker religionen i sin tjeneste og omvendt når religionsledere tyr til verdslig makt for å fremme sin sak. For når makten kamufleres eller legitimeres religiøst kan maktmisbruket bli særlig farlig. Historien har dessverre rikelige eksempler på dette. Det skyldes ikke religionene i og for seg, men maktmenneskets fristelse til å utnytte den som virkningsfullt middel i sin hersketrang.
I vår historie er enevoldskongen av Guds nåde et eksempel på kristen legitimering av verdslig makt. Og på den annen side har vi dessverre nok av eksempler på kirkens streben etter makt over mennesker og makt i samfunnet. «Guds klare ord» har vært argumentet for så mange menneskekrenkende standpunkter som senere har måttet forlates. Jeg skal bare nevne et eksempel:
I kampen mot kvinnenes stemmerett var biskop Heuchs argumentasjon fra Stortingets talerstol i 1890 «Guds klare ord» og «skaperordningen». Han hevdet at vantroen nå var i ferd med å lede hele samfunnet i fortapelsen! Og den samme argumentasjonen anvendes nå i den overdimensjonerte homofilisaken.
Kirken er for meget preget av det jeg kaller en «med synden i sentrum» teologi. Den synes å virke som en slags teologisk reduksjonisme som stenger for dimensjonene og for den fantastiske annerledeshet i det gudsbilde som inkarnasjonen åpenbarer. Blir man for opptatt med å bekjempe synden kan evnen til medlevelse og innlevelse svekkes. Og det er som regel andres synder det dreier seg om.
Vi Mennesker har en dragning mot maktbruk og kontroll. Og annerledes er det ikke med mennesker i kirken heller. Teologien fungerer derfor ofte som en slags maktinfisert teologisme som kan gjøre kirken mer til et moralens kontrollorgan enn til bærer av det kristne gudbildets frigjørende budskap.
Gjennom de siste tiårene har da også kirkens store engasjement for det meste dreiet seg om den type saker som berører dens makt over mennesker og makt i samfunnet. Det mest ekstreme tilfellet var forsøket under abortlovstriden å få rettslig fastslått et slags partielt teokrati ved hjelp av Grunnlovens § 2. Men ved sin forbilledlige behandling og sin ufrakommelige grunngiving satte nok Høyesterett en stopper for flere forsøk i den retning.
Kirken har vært preget av et snevert moralsk engasjement på det individualmoralske felt. Derved kan den ha tapt noe av den etiske seriøsitet som kunne ha gjort den til en troverdig deltaker i den offentlige debatt om de virkelig skremmende utfordringer fra mektige krefter som truer Guds skapte livsverden og menneskelivets meningsinnhold.
Det er å frykte at alle disse forhold kan ha skadet kirkebildet og kristendomsbildet, ja, skadet det gudsbildet som inkarnasjonens åpenbaring har tegnet. Herved kan kirken ha kommet på siden av sitt egentlige oppdrag.
Men jeg deler kjernen i den kristne tro og er medlem av Den norske kirke. Og tross alt er jeg glad i denne kirken. Men det er mitt håp at den turbulente situasjon som den nå befinner seg i kan føre til dyp ettertanke og analyse så den kan frigjøre seg noe fra sin maktrelaterte teologiske holdning som fokuserer motsetninger og skaper skiller. Dens oppgave er å representere Guds betingelsesløse og grensesprengende kjærlighet - Guds mektige antimakt slik den er åpenbart i inkarnasjonens mysterium. Dette er kirkens oppgave dersom dens budskap skal kunne nå inn til menneskene i tidens skakkjørte virkelighet.
Også kirken trenger sine vektere. Men erfaring viser at engasjement mot kirkens tvilsomme forhold til makt også kan ha sine omkostninger.
Når jeg har levert kritiske analyser som denne, er jeg engstelig for å ha fremstått som en slags gledesdreper. Men sitt engasjement kan man jo ikke svikte. Likevel er det livsviktig også å gi gleden rom. Og mye har gledet meg gjennom årene, og jeg har så meget å være takknemlig for.
En særlig gledeskilde har jeg ofte uttrykt slik:
Når jeg først skulle inn i denne merkelige verden, og bli med på den underlige reisen som vi kaller livet - hvilket hell og hvilken lykke at jeg kom til dette deilige landet.
Tillat meg også i barnlig takknemlighet å uttrykke en ekstra glede for at Liselotte og jeg kan være til stede her i dag til tross for at sykdom nære på hadde hindret oss begge.
Så skal jeg være frimodig nok til endelig å avslutte med å sitere noe fra etterordet i min bok «I demokratiets grenseland» som ble utgitt i 1990:
Vi lever fremdeles i et av de beste samfunn i verden. Men nettopp derfor har vi så meget å verne om og å kjempe for. For det er en farlig tilfredshet om man ikke har evne og vilje til å avsløre og bekjempe også de farer som truer i vår egen leir. Treenigheten makt, løgn og mammon har øket sitt herredømme også hos oss. Derfor blir det mer og mer påkrevet å finne ut hvem som er sanne hyrder og hvem som er prostituerte leiesvenner.
Vårt demokratis og rettssamfunns mulighet for å overleve vil være avhengig av en våken, velorientert og modig opinion. Det som foregår bak all verbal prektighet og bak fasaden må fram i lyset. Til det trengs en aktiv undersøkende opinion og en fullt akseptert opposisjon som trekker slutninger mer ut fra det som skjer, enn fra det som proklameres. For en Orwellsk «nytale» har nok sneket seg inn også i Vesten og i vårt samfunn. Som Jens Bjørneboe på sin karakteristiske måte uttrykte det:
«Ingen andre tidsaldre har drevet en slik gigantisk hor med ordet, med det hellige guddommelige menneskeord».
Så kan man spørre: Nytter det ? Til det vil jeg svare at enkelte verdier i livet er så fundamentale at et slikt spørsmål må avvises. Svikter vi her, svikter vi som mennesker og som medmennesker. Om ikke vår menneskelige eksistens og våre handlinger forankres i erkjennelsen av det absolutte menneskeverd og det absolutte medmenneskelige ansvar, kan vårt liv utelukkende bli en ødeleggende jakt etter maktens rus og en dans om den økonomiske gullkalv. Mange nok kryper seg til blods på sine knær i tilbedelse av disse fremmede guder. Men mennesket er og skal være skapningen med den oppreiste stilling. Og et slaveri er et slaveri, selv om lenkene er av gull.
En åpen, ærlig og konsekvent holdning vil nok kunne gi tapsposter i livet. For det blir ofte verken forstått eller akseptert at man handler på et partsnøytralt grunnlag ut fra verdistandpunkt og livssyn. Troverdigheten angripes. Motivene trekkes i tvil og kan bli trampet ned i sølen.
Men det å være forankret i sentrale verdistandpunkt er betingelsen for å kunne leve sant og ekte. Som Max Tau uttrykte det: «Bare den som selv er grepet, kan gripe andre».
Som i boken skal jeg også her gi det siste ordet til lyrikeren Kari Bakke med diktet «Lyset om menneskja» fra hennes første diktsamling i 1959. Diktet gjorde et mektig inntrykk på meg da jeg leste det for første gang. Og det har nå fulgt meg i 40 år.
Diktet lyder:
EG SAG EI GAMAL KVINNE BÆRE VATN.
MED KVELDSOLI RAUDNA OVER RINDANE GJEKK HO TIL OLLA.
SOM I TANKAR AUSTE HO DET BLANKE VATNET,
OG HANDA KJENDE ALLE TING:
STEIN OG TRE OG VATN, SOL OG VIND OG REGN
OG MOLDA SOM GAV GRØDA.HITATT BAR HO TUNGT, MEN ENNÅ I TANKAR.
ANDLETET STILT SOM VATN I RO,
BAR TIL MEG EIN STYRKE STØRRE ENN KVINNA.
KVINNA VAR LITA OG TUNN OG BØYGD AV BØRAR,
MEN ENDA ER HO DET RAKASTE EG VEIT,
OG PANNA UNDER DET FRAMSKUVDE HOVUDPLAGGET,
EI KVELVING OVER NOKO EG ENNÅ SØKJER.SLIK KOM HO MOT MEG I SOLEGLADET.
EI SISTE STRÅLE FANN VATNET,
SPLINTRA DET I EIN LYSKRANS OM HENNE SOM BAR.
EIT SYN EG IKKJE RÅDDE MED, SÅ LITA EG VAR.
MEN HEILE LIVET HAR DET FYLGT MEG,
SOM EI OPENBERING,
EIT LYS EG ALDRI MÅTTE LATE SLOKNE:
LYSET OM MENNESKJA.I EN SUM ER DET VÅR VIKTIGSTE OPPGAVE:
Å HOLDE DETTE LYSET BRENNENDE!
MAGNUS HOLE
JACOBSEN,
FESTNINGSGATA 1,
4610 KRISTIANSAND.
TELEFON 38 02 01 39.