Utdelingen av Zola-prisen 2009 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2009.
Kjære prisvinner!
Zolaprisen for 2009 til er gitt til Erling Borgen. Han er en særdeles kvalifisert og verdig prisvinner.
Foreningen til fremme av sivilt mot ble stiftet i 1998 av Berit Ås, Gunnar Garbo, Roald Halvorsen og Christine Kloster. Foreningens formål er “Å inspirere enkeltpersoner til å vise sivilt mot for å beskytte grunnleggende verdier i det norske samfunn: Menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet”
Stifterne innså at det ikke var nok å beundre i det stille dem som viser sivilt mot, også når det koster dyrt. Vi må trekke dem fram og vi må hedre dem. De fortjener det. Enda viktigere er det at vi alle trenger dem som inspirasjon og forbilder for nye generasjoner.
Hver dag betaler vi feighetens pris. Mange lider fordi sannhet og alternativ tenkning trykkes ned – systematisk. Vi blir ikke informert om viktige spørsmål, og vi blir ikke informert i tide.
Finanskrisen tar arbeid og livsgrunnlag fra millioner. Nå får vi vite at sentralbanker og finansfolk i årevis var kritiske til det vanvittige pyramidespillet som knuser folks liv. Men de informerte tiet! Spillerne fikk herje i fred. Bankene som skapte krisen mottar nå hundrevis av milliarder fra fellesskapet. Banksjefer og meglerfyrster fortsetter i jobbene og beholder formuene de tilkarret seg. Ofrene må oftest klare seg sjøl, velferdsstater med sikkerhetsnett er små oaser i en rå verden. Hvis flere som visste hadde sagt fra i tide, kunne tragedier vært unngått.
Gazakrigen viser hvor mye som er fortiet om den tragiske skjebnen til palestinerne, som i generasjoner er systematisk fordrevet fra sitt land.
Og det er tragedier vi ikke hører om. I Kongo døde 6 millioner før CNN oppdaget krisen. Først da kom politikerne, også fra vårt eget land. Igjen var det for mange som tiet. Og ofte går det den gale veien: NRK hadde på 90-tallet dobbelt så mange utenlandskorespondenter som i dag.
Da nærmer vi oss Erling Borgens liv og virke gjennom 40 år. Først det grunnleggende: Han er en strålende fagmann. Et konkret mål på dette: Ikke en eneste gang har han møtt fakta som gjorde at han måtte dementere en sak. Kværnerledelsen kalte ham løgner. Men det var løskrutt, utensubstans. Borgens dokumentasjon sto trygt! Ingen har trukket ham for retten eller for Pressens faglige utvalg
Borgen startet i Orientering i 1969. Tillat meg å være personlig. Jeg var da sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Hans framtoning vakte oppsikt i et Storting med en streng og grå kleskode. Med sitt røslige legeme, røffe klær og generøse hårvekst var han umulig å overse. En av gruppas mer pompøse, en senere president, ba meg be den unge mannen skaffe seg jakke og slips og gå til frisøren. Jeg var nemlig blitt observert i samtale med nykommeren Jeg svarte at et så dumt forslag fikk han fremme sjøl. Han var for feig til det, så unge Borgen fikk holde fram som han stevnet. Og det gikk bra: Raskt ble det han skrev viktigere enn hans ytre. Hans faglige utvikling ledet ham videre til TV- og filmmediene.
Hans store gjennomslag kom med Rekstensaken som var meget tung å få hull på. De fleste mediene lot seg lure trill rundt, etter hvitvinrunder ved Rekstens svømmebasseng, slik en god mediekilde opplyser. Sammen med John Olav Egeland skjøt han seg gjennom forsvarsmuren rundt de lysskye milliardtransaksjoner. For dette fikk Borgen og Egeland Narvesenprisen for fremragende journalistikk. Når skipsrederbarn i Bergen var slemme, ble de skremt med Erling Borgen.
Listen over det han har rukket å skape sprenger tidsrammen her. Mellom 5 og 6000 nyhetsinnslag for NRK, 7 bøker; manus, regi og produksjon for mer enn 80 dokumentarprogrammer. Undervisning, foredrag og endog skuespill, sammen med sin kjære Agnete, utfyller bildet av en enestående arbeidskraft.
Han har, som nevnt, fått Narvesenprisen, Norsk Folkehjelps medmenneskepris, SKUPs solodiplom, EI Salvadors menneskerettighetspris, årets freelancer, Fangenes testamente og Erik Byes minnepris.
Vi gir ham Zola-prisen fordi det går to ubrutte linjer gjennom hans produksjon: Kampen for de utbyttede og avmektige, og et glødende internasjonalt engasjement. Ofte to sider av samme sak.
Latin-Amerika er Borgens andre fedreland, denne fantastiske verdensdel der en varm, generøs og skapende befolkning i århundrer har vært tråkket ned av gamle og nye koloniherrer, i samspill med korrupte lokale caudillos. En verden vi vet altfor lite om. Nå ser den håp om en lysere framtid.
Han tok opp tema som regjeringer og juntaer mislikte så sterkt at han og kamerafolkene flere ganger var i direkte livsfare. Titlene sier hvorfor:
Pinochets verden
Ambassadøren, om USA-ambassadøren som ledet tre borgerkriger og dødsskvadroner i Latin-Amerika på 80-tallet.
Slik drepte de et helt folk (om indianermassakrene i Guatemala) De tomte et helt fjell (om europeernesplyndring av Bolivia) Kokainbandittene i Columbia
Gatebarna i Santiago
General Noriegas rike
Tema som bare de modigste våget å nærme seg, i land der makta nekter seg lite. Noriegas stormtropper var nær ved å slå ham i hjel. Utenfor kontoret i Chile plasserte noen en brevbombe, som ble oppdaget. Politet sa at det ville vært umulig å identifisere ham om den var gått av når han var der.
Samtidig var han tro mot den virkelighet at disse hardt prøvde landene også har en annen side: Titler som Pablo Neruda, Tango i Buenos Aires, portrett av Isabel Allende. Han tok opp faglig tunge tema som Diktatorgjelden, som Mobutu og andre tyranner påførte kommende generasjoner. Programmet ble laget for “Social forum” i Porto Allegre i 2005 og er vist i 70 land. Borgens arbeid har gjennomslag langt utenfor våre grenser.
Han arbeidet i Asia, igjen med imponerende bredde: Fra Suhartos fall til en sterk reportasje fra innsiden av et kinesisk hospital, vist i en rekke land.
Den andre hovednerven er kampen for de utbyttede og avmektige. Her har han rettet skarpe søkelys mot tunge maktsentra også i vårt eget, ofte ganske sjøltilfredse, land.
Statoils registrering av homofile, ga ham og Ole Torp Skup-diplom.
“Et lite stykke Norge” dokumenterte Kværners store kontrakter på Guantanamobasen der fanger mishandles og holdes uten lov og dom i årevis. Kværner forsvarte seg først med at de bare drev med gressklipping og søppeltømming der. Borgen avdekket at Kværner driftet de ulovlige fangeflyene og bygde treningsbasen på Guantanamo.
Burma, Triumph måtte slutte med det.
Et av hans nyeste programmer var “et tårn av løfter” om livsfarlige arbeidsforhold hos Telenor i Bangladesh, der barn balanserte uten verneutstyr på kanten av åpne syrebad.
“I skyggen av Statoil” reiste spørsmålet om det går noen nedre grense for hva slags land og regimer Norge bør drive business i.
Programmene har bidratt til endret praksis og til at etiske krav nå er på vei inn i kontraktene for offentlige innkjøp i Norge.
Dette er bare en liten del av en imponerende produksjon, skapt med fare for liv og helse. Klassiske eksempler på det mot Zolaprisen skal belønne. Borgen har trosset motstand og farer for å få fram sannheten.
Borgen er en ener i kritisk journalistikk. Den er vital for at et åpent demorati skal kunne lære av sine feil. Han har vist at det kreves nøyaktighet, utholdenhet og kreativt arbeid for å finne de harde fakta når makta ønsker å skjule dem. Det er langt mellom journalister som ikke har måttet dementere en eneste sak i 40 års virke. Dyktighet, hederlighet, hardt arbeid og ubøyelig mot er grunnlaget for Erling Borgens lange innsats. Han har gjort en forskjell; i virkelighetens verden, ikke bare i titlenes.
I 1837 vedtok Stortinget med rene ord “det grundlovmessige norske Flags frie Brug på alle Hav og i alle Havne” Vedtaket var utformet av artillerikaptein Herman Foss. Til ham skrev Henrik Wergeland sitt berømte hyldningsdikt: “Nu hvil dig, Borger! Det er fortjent.”
Vi sier det slik:
Nu hvil deg IKKE Borgen, nye arbeidsår har du fortjent i din kamp for sannhet og rettferd! Borgen avslørte undertoysgiganten Triumphs bruk av slavearbeidere i