Utdelingen av Zola-prisen 2013 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 15.01.2013.
Kjære prisvinner.
Kjære rådsmedlemmer, styremedlemmer, bidragsytere, tidligere prisvinnere og andre støttespillere som gjennom oppofrelse og engasjement gjør denne pristildelingen mulig. Kjære venner og festdeltakere.
Velkommen til feiringen av årets Zola-pris her i Nobelinstituttet.
Prisen ble første gang delt ut i 1999 etter et initiativ fra Berit Ås, Gunnar Garbo, Roald Halvorsen, Hans Normann Dahl og Katrine Kloster. De ønsket å hedre enkeltpersoner som gjennom aktiv bruk av ytringsfriheten bidrar til å trygge menneskeverd, rettssikkerhet og demokrati i Norge.
Et sivilisert fellesskap trenger omsorg – varm og sannhetskjær omsorg. For et samfunn som vårt innebærer omsorg blant annet holdningsklare meningsutvekslinger om hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer. Kritisk, kunnskapsbasert argumentasjon og refleksjon, enten den er vitenskapelig, kunstnerisk, politisk eller etisk, er helt avgjørende for å få denne dialogen til. Først da kan vi skape utvikling gjennom innsiktsfulle reparasjoner og justeringer.
Erfaringene viser at denne foredlingsprosessen, som må pågå kontinuerlig i et sivilisert samfunn, krever en betydelig innsats fra enkeltindivider som har sivilt mot og moralsk ryggrad. Ja, noen ganger kreves regelrett dumdristighet og selvoppofrelse.
Motstanden kan være overveldende, enten den er psykologisk, ideologisk, strukturell eller økonomisk, bevisst eller ubevisst. Enhver samfunnsmessig foredlingsiver støter uvegerlig mot interesser og motkrefter, også mot de farligste av alle motstandere: sløvhet, vanetenkning, kunnskapsvegring og likegyldighet. Derfor trenger vi Zola-prisen
Forfall truer ethvert fritt samfunn. Ikke minst den kulturen som tror for godt om seg selv. Selvtilfredshet kan derfor, både for samfunn og individer, være like farlig som angst, fordi selvtilfredshet alt for lett fører til passivitet og empatisk utarming. Derfor må vår selvkritikk aldri hvile.
Det var dét grunnleggerne av Zola-prisen forsto og ønsket å gjøre noe med. De forsto at vi som nasjon alt for lett blir blinde for egne feil og lett forsvinner inn i selvgodhet. – Vellykkethet er en skummel følgesvenn.
Zola-prisen er en inspirasjonspris. Den skal vekke og inspirere. Forfatteren Emile Zola var en slik bevisstgjørende empatisk kritiker som våget å ta bladet fra munnen. Han våget å trosse makten og majoriteten, og viste oss hva ytringsfrihet skal brukes til. Hans mest kjente artikkel heter ”Jeg anklager”. Det er den Zola-prisen bygger på. Der henvendte han seg direkte til den franske presidenten for å hindre et justismord mot Alfred Dreyfus, en fransk offiser som satt internert på Djeveløya, feilaktig dømt for landsforræderi.
13. januar 1898 sto Emile Zolas harmdirrende artikkel på trykk. ”Det er min plikt å tale,” skrev han. ”Ellers blir jeg medskyldig.” Hans ord kom fra hjertet. De inspirerte en hel verden – også Bjørnstjerne Bjørnson, og andre diktere og intellektuelle. Saken dukker stadig opp, nærmest som et udødelig lærestykke, ikke minst i Frankrike, men også her på berget. Nærmere seks hundre bøker er skrevet om saken – flere av dem i Norge.
Emile Zola ble belønnet med fengselsstraff for sitt ytringsmot – men Alfred Dreyfus ble renvasket og sluppet fri. Slik skal Zola-prisen stå som et sammensatt symbol på at det koster å tale rettferden og menneskeverdets sak – samtidig som belønningen kan være rikelig og gi gjenlyd gjennom historien.
Det er dette vi er her for å feire: At det fortsatt finnes saker å kjempe for, og at de som våger å kjempe fortsatt trenger støtte og inspirasjon.