Derfor fortjener Sumaya Jirde Ali Zola-prisen for 2018
Sumaya Jirde Ali er et eksplosivt talent og har så mye særpreg at det ikke umiddelbart er lett å finne hjemlige paraleller.
“En slags James Dean”
I en anmeldelse i Minerva, av hennes diktsamling Kvinner som hater menn, skriver Kristian Meisingset at hun er en slags James Dean. Jeg tenker videre på forfatteren James Baldwin som et mulig forbilde for Sumaya Jirde Ali. Han var intellektuell forfatter og essayist, samtidig som han var aktivist for borgerrettighetsbevegelsen i USA. I et av sine dikt skriver Sumaya: Mine skrik får tradisjonsfjellene til å skjelve/Min selvsikkerhet får torden til å skvette/Ingenting er farligere enn en kvinne som er i ett med seg selv. Med enkle virkemidler gir hun språket en styrke som vitner om klartenkthet, direkthet og ureddhet, som nettopp kan få tradisjonsfjellene til å skjelve.
18 år gammel
Det var i oktober 2016 Sumaya første gang fikk hele nasjonens oppmerksomhet. Som 18-åring skrev hun i Si;D-spalten i Aftenposten om hvordan hun på en reise til London opplevde at mangfoldet i befolkningen var reflektert i det hun så rundt seg, i reklameplakater, filmer og i hele samfunnet. Da hun kom hjem igjen så hun etter det samme mangfoldet, men fant det ikke. Sumaya skrev: “Regjeringen snakker stadig om hvordan statlige virksomheter burde speile hele befolkningen. Likevel er regjeringen blendahvit,” Det kjennetegner Sumaya at hun slett ikke viker for makten i tale, som det står i diktet: “Min selvsikkerhet får torden til å skvette.”
Hun gir unge håp og inspirasjon
I august i fjor offentliggjorde Antirasistisk Senter en rapport om opplevd rasisme hos unge mennesker: “Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun.” Rapporten viser at norske ungdommer risikerer å oppleve rasisme og etnisk diskriminering på nær sagt alle samfunnsarenaer. Mest rasisme forekommer i den offentlige debatten. Jeg forestiller meg at Sumaya Jirde Ali taler direkte til de unge, og at hun gir dem håp, inspirasjon og pågangsmot. Sumaya nekter konsekvent å la seg bli definert av andre. I artikkelen: “Muslim på dine premisser? Aldri!“, skriver hun blant annet: “.. det jeg aldri kommer til hverken å tolerere eller akseptere, er enkelte muslimers og ikke-muslimers trang til å dytte meg inn i en firkantet boks av forventninger og definisjoner av hvordan en muslimsk jente egentlig burde være.” Det er her jeg drister meg til å trekke en parallell til James Baldwin. Jeg tenker blant annet på dokumentarfilmen I am not your Negro. Der sier Baldwin: “Hvis du tror jeg er en nigger, så betyr det at du trenger det. Og da bør du spørre deg selv, hvorfor trenger jeg det?”
Et “Baldwinsk” spørsmål
Sumaya sier at når du er trygg på ditt språk, så er det ikke vanskelig å gjennomskue hersketeknikker. En av hersketeknikkene møtte hun da en norsk forfatter skrev på Facebook: “Det er for mange som går til frontalangrep mot vertslandet samtidig som de vil ha full likebehandling.” Sumaya stilte spørsmålet på Facebook: “Hvorfor blir det sett på som et skadelig angrep på landet når jeg kritiserer ting som ikke fungerer, hvorfor blir ikke det sett på som et bidrag til diskusjonen, til saken, til landet?” Dette er også et “Baldwinsk” spørsmål.
Forbilde
Etter å ha gitt ut diktsamling, møtte Sumaya en 13 år gammel iransk jente i svømmehallen, som sa hun beundret Sumaya fordi hun hadde skrevet en bok. Så kom det: “Jeg trodde ikke at sånne som oss kunne gjøre det!” Etter å ha sett Sumayas eksempel, tror den 13-årige jenta annerledes om seg selv – og om Norge. Det er slike eksempler som viser at Sumaya Jirde Ali fortjener Zola-prisen for 2018.
(Karl Eldar Evang i Aftenposten 16. januar 2018)